Når trangen etter eventyr og nye horisonter blir for sterk, når hvite strender og fulle hoteller ikke lenger frister, når man vil være aktiv i sin sommerferie, istedenfor lat, da er det på tide at man melder seg på til en av Internasjonal Dugnads prosjekter. Det gjorde jeg uten helt å vite hva jeg kastet meg uti. For meg var dette første gang, og med så mye annet er første gangen alltid litt ekstra spennende! Etter at jeg hadde bestemt meg for en av prosjektene, var det bare å pakke kofferten og reise ut i den store verden. Valget hadde, for å si det mildt, ikke vært enkelt, noe som ikke er så rart. Man har valget mellom et stort antall forskjellige prosjekter i mange land : Det er nesten som å bla i en feriekatalog.
Jeg kunne ha malt hus med utsikt over det mektige havet ved Irlands kyst, levd som en munk i England i fellesskap med mennesker som tilsynelatende urørt av verdens gang høster sine poteter, eller restaurert kirker i Italia, et arbeid Michelangelo ville vel ha misunnet meg for. Men valget mitt falt på et prosjekt i Tyskland, fordi jeg selv er tysk og alltid ha hatt glede av å arbeide med barn. Jeg var faktisk den første som kom fram til Hockenheim av de andre prosjektdeltakerne og fikk derfor ekstra tid i forveien til å bli kjent med byen og menneskene som skulle lede prosjektet. Hockenheim er en liten by midt i Tyskland, ikke langt fra Heidelberg. Prosjektet skulle foregå i et stort hus som før i tiden hadde vært en vannpumpe, men nå var blitt bygd om til en ungdomshus. Her jobbet det totalt 8 mennesker: En ung kvinne som var lederen for prosjektet, en mann som representerte byen, to lokale jenter og en gutt og tre sivilarbeidere. Det var disse som skulle med hjelp av oss frivillige lage et ferieprogram for barn i deres sommerferie. De andre frivillige kom fra Polen, Russland, Sveits, Tyskland og var i alderen fra 17 til 30 år. Jeg var den eneste mannlige deltageren, noe som muligens hadde noe å gjøre med at arbeidet bestod hovedsakelig i å jobbe med barn, noe kvinner, takket være morsinstinktet, har mer sans for enn de fleste av oss menn!
Prosjektet varte i tre uker. Den første uken skulle vi hovedsakelig lære hverandre å kjenne og forberede oss for uke 2 når barnas ferieprogram startet. Dagene begynte med at vi spiste frokost sammen før vi hadde et morgenmøte. Der planla vi dagen, lekte sammen (!) og snakket om andre aktuelle ting. Vi hadde flere møter i løpet av dagen. Vi spiste så klokka 12.00 varmt (dette er vanlig i Tyskland) og et måltid om kvelden. Etter morgenmøtet gikk vi sammen i grupper. Hver gruppe ble ledet av en av de som jobbet ved ungdomshjemmet. Vi skulle finne på forskjellige leker og aktiviteter for barna. Barna skulle nemlig i uke 2 og 3 velge mellom tilbudene fra de forskjellige gruppene. Vi var alle sammen veldig kreative, og det tok ikke langt tid før vi hadde kommet opp med mange flotte og morsomme aktiviteter. Alt fra å lage figurer av leire, sysle, leke, lage skuespill og mye annet. Snart var uken omme og vi gledet oss alle veldig til uke 2 når barna endelig kom og vi kunne sette i gang med det vi hadde planlagt. Men vi var jo naturligvis også alle litt nervøse!
I første uken hadde barna allerede vært på et lite besøk og sett på et barneteater laget av to profesjonelle skuespillere som ungdomshuset hadde leid inn. Vi fikk også hjelpe litt til, f.eks. stod noen av oss ved inngangsdøren og lagde såpebobler da barna ble hilst velkommen, eller så ga vi ut brus og popcorn ved ”baren”. Selv for oss var teaterstykket en stor opplevelse, ikke minst å se hvor glad barnas ansikter lyste opp, hvor begeistret de ble, hvor lett det var å få dem til å le og glede seg.
Uke 2 begynte så alvoret for oss. Totalt 90 barn i alderen 6 til 12 skulle bli underholdt fra klokka 10.00 til 15.00. De fikk velge mellom de forskjellige tilbudene. Noen ble hver dag inndelt i en kjøkken gruppe som skulle lage middag. Alle grupper måtte en dag lage middag. Å lage mat for nesten 100 mennesker er vel det mest stressende jeg noen ganger har gjort. I min gruppe var det en russisk kvinne som tok tresleiven i hånden, utnevnte seg selv til sjefskokk og vi andre fikk rollen som hennes kjøkkenslaver. Hun hadde bestemt seg for å lage en russisk matrett som var veldig god men tidkrevende. Klokka nærmet seg 12.00 uten at maten ble ferdig av den grunn og vi innså til vår store forskrekkelse at tiden hadde løpt fra oss. Ikke mindre stresset ble vi av at det hvert annet minutt kom et nytt utålmodig barn med sultne øyne løpende inn på kjøkkenet som lurte på om maten snart var ferdig! Vi klarte det til slutt men jeg må innrømme at jeg gråt. Av å skjære flere kilo med løk!!!
Det var veldig godt når det ble kl. 15.00 og barna ble hentet. Da hadde vi endelig fritid og kunne dra til byens svømmebasseng eller på kafé. Når det gjelder fritiden vår, så tilbragte vi den nesten alltid sammen. Om kvelden var vi mye ute. Engang var vi på karokebar hvor jeg sang duett med et sangtalent. Huff og huff! Eller vi gjorde en grillkveld med mye god mat og ekte tysk øl. Det var alltid veldig interessant og lærerikt å snakke med de andre prosjektdeltakerne som hadde så mye å fortelle om sin hjemby og sitt lands kultur.
Vi var også en gang på den berømte Hockenheimerring. Michael Schumachers hjemmebane hvor vi kjørte inlandskater! Det var hundrevis av mennesker der. Mange av dem hadde reist langt fra hele Tyskland. En opplevelse jeg aldri vil glemme. I helgene gjorde vi alltid noen turer rundt i området. Vi var en gang i Heidelberg hvor vi blant annet besøkte byens imponerende slott. Uken gikk veldig fort og snart var det bare en uke igjen. Den siste uken ble organisert som uke 2 med noen forskjeller. Vi gjorde flere turer med barna. Så hadde vi også en dag med bodypainting hvor vi hjalp dem med å male seg over hele kroppen. Og de oss! Totalt sett hadde det vært veldig gøy å være sammen med barna og vi var alle slitne men veldig inspirerte da også den siste uken nærmet seg slutten.
På siste kvelden før prosjektet var over, hadde vi et gedigen avslutningsparty hvor vi festet til langt på natt.
Disse tre ukene var en stor og veldig givende opplevelse for meg og jeg avslutter med å si:
Dette er noe jeg ønsker å gjøre om igjen!
-Tarek