Jeg var utrolig spent da jeg satt på flyet på vei nedover til Italia. Jeg hadde vært i Italia flere ganger før, både som turist på familieferie og som interrailer, men aldri som ID'er. Jeg hadde faktisk aldri vært på leir før, og lurte veldig på hva som venta meg. - Og det var spennende å møte de andre frivillige, de som jeg skulle jobbe sammen med og bo tett innpå i to uker. Vi var 12 helt forskjellige mennesker fra forskjellige land, flest fra Europa. Men sjøl om vi hadde forskjellig bakgrunn, forskjellig morsmål og ikke minst, forskjellig alder (jeg var 18 år og den yngste, den eldste var 28) var de fleste av oss samla i den lille landsbyen Medicina utenfor Bologna av samme grunn: Vi ønska å kombinere det å reise til et annet land og oppleve en annen kultur med å hjelpe unge mennesker som ikke hadde fått en like heldig start på livet som oss sjøl.
Det blei noen uforglemmelige dager i Medicina. For i tillegg til at vi frivillige etter hvert fikk en veldig god kontakt med hverandre, kom vi også inn på lokalbefolkningen på en helt spesiell måte. Sjøl om økonomien deres ikke var spesielt god, gjorde de så og si alt for oss. De kjørte oss rundt, lagde mat til oss og vaska klær for oss. Vi følte oss mer enn velkomne.
En vanlig dag i Medicina bestod av arbeid på dagen og forskjellige aktiviteter på kvelden. Arbeidet gikk ut på å pusse opp leiligheter for flyktninger fra Kosovo og på å pusse opp et sted der unger med forskjellige vansker fikk hjelp med bl.a. lekselesing. To av dagene dro vi på turer med ungene, en dag til stranda og en dag på tur i fjellet. Av ungene lærte jeg hvordan man kommuniserer når man ikke snakker samme språk, hvordan man kommuniserer gjennom lek og ansiktsuttrykk. Oppussingsarbeidet var til tider ganske krevende, men pauser med utrolig god mat ga oss energien tilbake. Og det at vi samarbeida om å gjøre noe bra, gjorde at jobben faktisk blei gøy.
De aktivitetene vi dreiv med på kveldstid var alt fra discotekbesøk og grill og fest til diskusjonskvelder der alt mulig var tema (fra kjærlighetsproblemer til ideologi).
Kort oppsummert fikk jeg en sommer med sol, varme og badetemperatur på 22 grader. Jeg fikk en sommer med minner som jeg aldri vil glemme. Jeg opplevde å være til nytte - å kunne hjelpe noen som virkelig trengte det.
Og jeg fikk massevis av nye, gode venner i alle aldre og fra mange land. Og det var nok det beste med hele leiren, alle de herlige menneskene jeg var så heldig å få bli kjent med. Jeg savna dem faktisk så mye at jeg dro til Medicina og besøkte dem i høstferien. Og den personen jeg nok var gladest for å se igjen, og som jeg fortsatt skriver brev med, var Simona på 10 år. Da hun så meg, kom hun løpende mot meg, ropte "mia sorella" (søsteren min) med et stort smil og hoppa i armene mine...
Jeg unner alle den opplevelsen det er å være på leir med Internasjonal Dugnad, og kommer garantert til å dra på leir igjen!
-Synne