Vi var 6 deltakere (en tsjekker, en spanjol, en russer, to irer og meg fra Norge) som deltok på SCI-leir i Monaghan, Irland. Leiren fant sted på en gård et landlig sted kalt Ballybay. Jobben bestod i innhøsting av bær, hovedsaklig solbær, som vi frøs ned. Vi fikk bo i et eget hus, ganske koselig. Det var stor stue, soverom og kjøkken, og ingen "låse døra"-kultur. Vi hadde ingen leirleder som jobba med oss, men kontaktpersoner som ga oss informasjon og fortalte om driften av gården. De tok oss dessuten med på utflukt. I tillegg til oss var det flere Co-workers, som var her for lengre perioder. Vi kom derfor i kontakt med flere internasjonale gjester. (Ballybay er en Camphill-landsby, der man kan jobbe som frivillig over lengre perioder, og vil da bli kalt Co-worker. Red.anm.) Disse Co-arbeiderne jobbet ikke bare med gårdsdrift, men hadde også ansvar for beboere med psykisk utviklingshemninger. Vi kom også i kontakt med disse, som også var veldig hyggelige mennesker og lokale irer.
Hver arbeidsdag startet med et religiøst morgenmøte. Dette innebar litt sang og tekstlesning, og litt info om hva som skulle skje i løpet av dagen. Dette var en fin måte å starte dagen på, selv om ikke alle var religiøse av seg. Jobben vår derimot, kunne være veldig monoton. Men vi holdt humøret oppe med vitsing, latter og "bærkrig". I løpet av en arbeidsdag var det to "tea breaks" og en lunsjpause, før vi gikk hjem for å lage middag. Vi fordelte på kokkeleringa på kjøkkenet, noe som fungerte veldig fint. Det psykososiale miljøet fungerte også bra en god stund, men mot slutten ble det litt krangling i gruppa.
Vi fikk delta på workshops og jeg var bl.a. med på en male-workshop. Andre deltok på workshop i veveriet på gården. Det var med andre ord en del å gjøre her. Vanligvis var det også et lysstøperi her, men det var ikke i drift i sommer. SCI-kontakter fra det irske SCI-kontoret kom på besøk én gang på begynnelsen og én gang på slutten av leiren. Disse hadde et evalueringsopplegg med oss, og dette var veldig ålreit.
Litt trist å forlate leiren, men vi så nok også litt fram til å komme seg hjem til våre egne igjen. Det tar på å leve så tett.
-Magnus