Etter et lite stykke klatring, når jeg fjelltoppen, og utsikten. Grønnbrune, rullende sletter så langt øyet kan se – ikke et eneste tre. Her og der ses noen spredte hvite prikker – en klynge telt hvor folk bor – og ikke langt unna kan jeg se en stor hesteflokk som virvler opp støv der de drives til nytt beite av ridende menn. Unger leker langt unna, latteren runger gjennom det åpne landskapet. Over meg sirkler en ørn, som en majestetisk silhuett mot kveldshimmelen. Sola kryper sakte mot bakkekammen, farger horisonten rød og gir hele verden et glødende kvarter før den bukker under for natta og gir plass til den største og mest strålende stjernehimmelen jeg noensinne har sett. Jeg er i Mongolia.
Mange studenter drømmer om backpacking, fjerne land og palmesus mens de tygger på enden av blyanten og sliter seg gjennom tusenvis av pensumsider i mai måned. Sola skinner utenfor skitne lesesalsvinduer og kalenderen frister med 8 uker fri og feriepengene inntjent i fjor. Jeg var blant de som bestemte seg for å gjøre en gammel drøm til virkelighet i sommer. Da eksamen var over satte jeg kursen mot øst, til tre uforglemmelige uker fylt med lokal ungdom, latter, sol, lek og glimt av en kultur som ikke har endret seg nevneverdig siden Djenghis Khaans tid. Det eneste som manglet for å gjøre studentdrømmen komplett, var palmesus, og jeg kan ikke si jeg savnet det nevneverdig.
Jeg hadde bestemt meg for å arbeide frivillig i ferien. Frivillig arbeid er en perfekt måte å reise på for de av oss som reiser med begrenset budsjett, ikke har noe imot å jobbe for noe positivt i ferien, vil oppleve mer av landet enn det den jevne turist får med seg, og har lyst til å bli kjent med andre reisende fra hele verden. Prosjektet jeg arbeidet på var i tilknytning til Childcare Center of Mongolia, Mongolias eneste statlige barnehjem, hjem til 300 foreldreløse barn og ungdom. Sommerferiene tilbringer ca 25 av de største ungene på barnehjemmet, de mellom 13 og 18 år, på en leir på landsbygda utenfor Ulaanbaatar, Mongolias hovedstad. Der dyrker de grønnsaker til hele barnehjemmets bruk gjennom vinteren, og de ferierer mellom øktene med luking av grønnsakssenga. Vi var der for å holde dem med selskap og hjelpe til, både i arbeid og fritid.
I to uker varte leiren, som var organisert av den mongolske grenen av en internasjonal organisasjon kalt Service Civil International, som arrangerer og koordinerer frivillig arbeidsleirer over hele verden. Jeg deltok gjennom SCI’s norske gren, Internasjonal Dugnad. Vi var ti frivillige mellom 19 og 55 år, fra Japan, Sør-Korea, Nederland, Canada, Frankrike, Tyskland, Mongolia og Norge, som bodde sammen i tradisjonelle mongolske nomadetelt (som kalles ”ger”) og tilbragte mesteparten av tida sammen med ungdommene fra barnehjemmet.
Dagene ble fylt til randen av opplevelser: Luking av grønnsaksåkeren under en stekende sol, mens guttene gaulet Backstreet Boy’s hit ”I Want It That Way” med fullt trøkk, til tross for stemmeskiftet, manglende kjennskap til teksten, og andre bagateller. Vannkrig i bekken - ungene vant, og buksa mi tørka ikke før 3 dager etter. Litt uskyldig jaging av forbipasserende geiteflokker - geitene hadde ikke gjort noe galt, men det var garantert like før. Diskusjon av fotball-EM på en stotrende blanding av engelsk, mongolsk, tegning og kroppsspråk – vi var alle skjønt enige om at det var enda bra Spania vant, og ikke Tyskland. Om kveldene satt vi rundt stearinlyset med sang, gitarspill og håndverk. Visning av bilder fra hjemstedene gjorde stor lykke og kul-runde øyne hos ungdommene som aldri har vært mer enn noen titalls km fra Ulaanbaatar. Og sist, men ikke minst: hvert eneste ledige halvminutt ble brukt på sport. Fotball, volleyball, biljard, bordtennis og basketball fantes alt sammen på leiren, takket være donasjoner fra tidligere frivillige.
I tillegg til å bli kjent med hverandre og med ungene på leiren, møtte vi også lokalbefolkningen. Leiren var det naturlige samlingspunkt og underholdningssted for folk som bodde i ger’ene omkring, og ofte kom de ridende om kvelden, bant hestene fast på ”parkeringsplassen” utenfor gjerdet og stakk innom for en kopp te, en prat og et slag biljard. Synet av en godt voksen mongol, brunbarket av arbeid på steppene og ikledd tradisjonell mongolsk klesdrakt med høye lærstøvler, hatt og lang deel (frakk) – kort sagt, som så ut som han var klippet ut av en historiebok om Dsjenghis Khaan’s horder - som spiller bordtennis som om det stod om livet, kommer jeg aldri til å glemme…
Da vi var halvveis i leiren fikk vi to dager fri. De fleste av oss valgte å ta en liten tur inn til Ulaanbaatar, hovedstaden, for å ta en etterlengtet dusj og nyte det moderne livs goder en liten stund. Vel framme, etter en times tur med lokalbuss på provisoriske veger, (du har ikke kjørt offroad før du har kjørt onroad i Mongolia) var ikke byen det rolige, siviliserte paradiset en hadde sett fram til. Landet hadde avholdt valg hvor det sosialistiske Mongolian People’s Revolutionary Party vant. Valgets tapende parter hadde pisket opp stemningen hos folk som allerede bar på mye opphopet frustrasjon over harde tider, inntil temperaturen nådde kokepunktet. En hel natt kunne vi høre politisirener suse forbi ettersom det ble forsøkt å bringe masseslagsmål, branner og skuddvekslinger under kontroll. Ved morgengry var byen atter en gang stille, takket være landets myndigheter som hadde erklært unntakssituasjon i landet og satt inn hæren mot kamphanene. Eneste spor etter tumultene var tanks utplassert på strategiske punkt i bykjernen, med bevæpnede soldater som smilende vinket oss turister over veien med AG3en.
Heldigvis fulgte vi ikke gestikulasjonene deres – mongoler stopper ikke for fotgjengere, per definisjon. Om det er grønn mann, kan du dø med retten på din side, men dør gjør du like fullt, med mindre du har høyere makter på din side. Den sikreste måten å krysse veien på, er å vente til en gruppe lokale har hopet seg opp på din side, og så buse ut i trafikken i samlet flokk og håpe på at sammen er vi steerke nok. Samme kveld bestemte jeg meg for å ta drosje tilbake til leiren og tilbringe den andre fridagen der. Jeg følte meg mye tryggere der hvor det ikke fantes en eneste vei å krysse i mils omkrets.
Når dagen siden kom for å forlate leiren og reise tilbake til Ulaanbaatar igjen, var det dermed ikke uten å nøle at jeg vendte ryggen til leiren. Utsikten fra fjelltoppen satt ferskt i minnet, så jeg kunne huske på at det var DETTE, og ikke hovedstadens sjuskete landskap preget av Sovjetblokker og kulturkollisjoner, som var det virkelige Mongolia. Med to vennskapsarmbånd rundt håndleddet - gaver fra femtenåringene som hadde blitt mine to beste kompiser på leiren- og en stor klump i halsen, satt jeg meg inn i minibussen. Da vi trillet av gårde, løp ungene etter oss, banket på ruta og ropte ”Don’t forget Mongolia!” (”Ikke glem Mongolia!”)
Det er nok ingen fare for at jeg gjør det…
-Ruth