Vi møttes i en rundkjøring i Rockynice; 10 forventningsfulle ungdommer og Honza, på vei til "restaureringsarbeid og "countryside-understanding" ; dugnadsleir i Orli'cke Zaho'ri, , det bittelille stedet mellom grensa til Polen, en elv, og Tsjekkia; skogkledte åser, en eneste bussforbindelse om dagen, 300 mennesker, en matbutikk og to puber, absolutt umulig å finne på noe kart. Stedet som både Gud og Tsjekkia glemte, sa mr. Matiasj. Etter to timers humpete reise over fjellet, stoppet bussen, og vi var fremme i Orli'cke, hvor vi ble møtt av våre ivrige leirleder; 20-åringene Fità og Vera, en masse forvirrede høner, tomatsuppe til alle, og et stort gammelt trehus som var vårt hyggelige hjem de to ukene vi var sammen.
Neste morgen begynte arbeidet; en overgrodd kirkegård skulle lukes fram. Vi slo gress med ljå og med sigd, brukte hender og rå styrke, sakser, et par elektriske maskiner, som virket når de hadde lyst, og så samlet vi gresset i store hauger.
Samme kveld fikk vi møte "mannen bak", ildsjelen Mr.Matiasj som viste bilder og fortalte en hel masse om stedets historie, om 2.verdenskrig og Sovjet-regimet, og hvordan tyskerne som opprinnelig bodde der måtte flytte sin vei. Videre fortalte han oss om sine ideer og prosjekter og priste oss for vår interesse og engasjement for stedet, uten riktig å skjønne hvorfor i all verden vi ville komme akkurat dit.
Å kommunisere med landsbyfolket var lettere sagt enn gjort.., og begrenset seg for det meste til "nazdravi" (skål) og "pivo"(øl) på en av pubene. Men fotballkamp mot landsbygutta ble en hit. Skotten Mike og Jordi fra Barcelona sendte supre pasninger og så scoret jeg masse mål, og jeg tror til og med kanskje at vi vant. I allefall fikk vi mer og mer besøk på kirkegården; de kom med blåbær og sjokolade, bilder fra steder hvor de selv eller "mamma " hadde vært og så hjalp de oss med arbeidet, og noen av dem hadde til og med hørt om Monica Lewinsky og Bill Clinton.
Da helgen nærmet seg, var stemningen i leiren super; leirlederne dramatiserte "grass-cutting" i stua, spilte tsjekkisk folkemusikk mens vi utvekslet folkedans og oppskrifter; spiste tyrkiske pannekaker og polske Zuzannas fantastisk tilberedte epleskiver. Og så malte vi og tegnet på store plakater, for nå skulle alle i landsbyen inviteres på fest. Lørdagskvelden ble det stjerneklart og måneskinn; vi hadde bakt og ordnet, kjøpt inn øl og snekret benker rundt bålplassen, og det ble fullt av folk; politimannen og butikkdama, gårdsfolket og til og med pensjonateieren tok seg en tur, og selvfølgelig; alle landsbygutta , og så kom det to sigøynere med gitarer og sang, og det ble nazdravi og nazdravi, stort bål og flere stjerner, og fest nesten til soloppgang.
Den siste uka gikk fryktelig fort, og så hadde vi det så hyggelig sammen. Sola skinte og skinte, og når arbeidsdagen var ferdig lå vi på gresset foran huset, spiste is, dro for å bade, masserte hverandres ømme rygger eller diskuterte verdensproblemer og lure ting.
Vi dro på lang fjelltur, fikk se bunkerne etter krigen og de døde trærne som skulle erstattes av friske, dusjet i en liten foss og spiste mer blåbær.
Tirsdagen fikk vi besøk av lokalavisa, som lagde stort førsteside oppslag og en lokal keramiker som lærte oss å lage skåler. Landsbygutta "hang" med oss, var til god hjelp og hadde etterhvert lært både "my name is…"o "I am ..years old".
Onsdagen dro vi på langtur til et av Tsjekkias mange slott, og dessuten en annen litt større landsby.. og så plutselig og alt for fort var det blitt siste dag. Arbeidet på kirkegården var ferdig, men tre-plantningsprosjektene trengte akutt hjelp og vi kuttet gress og snekret gjerder til langt på kveld, før vi endelig samlet oss rundt langbordet og Michaelas helt fantastiske pizza; utbrakte noen skåler for endt arbeid, for oss selv og for all verdens gress. Og så danset vi og sang, satt rundt bålet, skrev adresser og hilsner, tok de siste bildene og snufset litt. Dugnadsleiren i Orlicke Zahori var over.., men "the spirit of cut grass" vil for alltid være med oss…
Etter leiren reiste jeg litt rundt i Tsjekkia sammen med mine to nye bestevenninner; Senem og Pinar fra Istanbul og Tsjekkeren Honza, også dro jeg på tur rundt i Europa, besøkte venner fra min første dugnadsler i Palermo, sommeren –98 og fra leiren i Orlicke, og det var virkelig en super måte å reise på, og anbefales på det varmeste. Og nå gleder jeg meg bare til å dra på leir igjen!
-Sofie