”P.I.K.P.A.” står det med store bokstaver på et rustspist skilt i veikanten i Voula, ca 30 km sør for Athen. ”Rehabilitationsenter for handicapped children at Voula”, forklares det videre med mindre bokstaver. Litt lenger ut fra hovedveien leder en bevoktet port inn til en tohundre meter lang alle av ranke stammer og i enden ytterst ute på en odde ligger rehabiliteringssenteret, som egentlig er et hjem for om lag 120 barn med fysiske og psykiske handikap.
Det kunne nesten vært et paradis midt i det azurblå Middelhavet, med hvite lave hus mellom palmer og solsikker, men hele institusjonsområdet er inngjerdet i piggtråd, den store lekeplassen er tom og inne i de hvite lave husene er det ikke mye som minner om et hjem.
Det er august og ferietid i Hellas og det fra før underbemannede personalet er redusert til det minimale. I hvert ”hjem” med noenogtjue barn er det på det minste bare en sykepleier på vakt. Og bare en fysioterapeut og en doktor på hele institusjonen. Mens turistene fyller strendene og atenerne rømmer byen er ”pikpabarna” innenfor piggtrådgjerdene. Noen sitter i rullestoler utenfor husene, de som kan gå springer rundt og passer hverandre, mens de sykeste, de som ikke har rullestoler, de blinde og de små ligger rekkevis i sprinkelsengene sine i store nakne rom, mens sola glitrer i havet 50 meter unna.
Og slik kunne hele sommeren gått enda tristere enn vinteren, men for to uker blir alt annerledes. For sjette år på rad er frivillige kommet til Pikpa for å delta på arbeidsleir og gi barna en smak av sommer.
Hender og klemmer
Små varme hender som griper etter fremmede store hender, utrakte armer klare til omfavnelse, en flom av tillit og en umettelig sult på oppmerksomhet og berøring; de frivilliges første møte med barna. Mye kan sies uten at man snakker samme språk og alt etter et par timer er nye relasjoner etablert og grunnlaget dannet for en avinstitusjonalisering – eller aktivisering.
Første arbeidsdag: Nadia og Marilena, de greske koordinatorene har fått en liste av doktoren over hvilke barn som skal få være med på stranda. Utstyrt med håndklær, solkrem, redningsvester og rullestoler, klare for årets første badetur hentes de av hver sin ”volunteer” som er den internasjonale betegnelsen for frivillige arbeidere. Pikpa har sin egen strand adskilt fra turistenes der havet venter magisk blått og lyden av skummende bølger blander seg med utrop av skrekkblandet fryd når varm barnehud møter vannet. ”Krionis?” - ” Ne! Kala!” Fryser du? - Ja! Bra!
Om ettermiddagen er det ny liste med nye barn som skal få bli med – til bysenteret Glifada. Det er langt å gå, halte og trille, men ved veis ende venter Mc Donalds med lavbudgett vennlige priser. Renzo fra Italia snakker ikke gresk , men Vasilli lærer fort litt italiensk: ”Coca Cola si!”. De andre barna stemmer i ”Coca Cola si! Coca Cola si!”. Og cola blir det etter en halvtimes tur langs firefelts motorvei med oppsmuldrede fortau, gjennom eksklusive handlegater med promenerende damer og parkerte dyre biler med unge mannlige eiere i blanke sko. Glifada er Athens ”beste vestkant” og kontrasten til Pikpabarnas tilværelse er markant. Da Pikpa (Patriotic Institution of Social Welfare and Perseption) ble grunnlagt i 1936 var området imidlertid et ingenmannsland langt utenfor Athen, et passende sted å gjemme en institusjon for barn som offentligheten burde skjermes for.
No photography!
Institusjonens status er noe uklar, men Marilena hevder den er statsdrevet selv om private donasjoner er nødvendige for driften. Men om midlene ikke er tilstrekkelige til en skikkelig drift etter norsk standard er forholdene i Pikpa likevel blitt betraktelig bedre de siste fem seks åra. ”Nå blir barna ihvertfall vasket tilnærmet annenhver dag”, sier Nadia. Men stimulering og omsorg utover den elementære pleien er mangelvare og skolen som er åpen om vinteren for et fåtall av de mentalt friske, fungerer ikke. Barna har uansett ikke noe alternativ, mange er sigøynere og albanere og få har foreldre som besøker dem. Fra en tiggertilværelse i Albania er et ressursfattig barnehjem i Hellas likevel et godt alternativ. Men alt er relativt og de ansatte er redde for å bli svartestemplet etter flere eksempler på skandaleoppslag i mediene i de senere år. –”No Photography!”, sier de strengt når de ser et kamera.
Mer enn bare arbeid
Etter endt arbeidsdag er det middagstid for de frivillige, det siste av dagens tre måltider. Sen middag, på gresk vis rundt klokka ni. To personer har kjøkkentjeneste hver dag, det innebærer å hente mat på institusjonskjøkkenet og dekke langbordet i spisesalen, et stort lagerlignende rom med en propellvifte i taket. Representanter fra fjorten nasjoner ( Hellas, Sveits, Litauen, Holland, Polen, Italia, Spania, Belgia, Tyskland, Slovenia, Norge, Sverige, Irland og England) samles for å innta måltidet, utveksle erfaringer, slappe av, le og planlegge helga. Besøke Akropolis kanskje? Eller en friluftskino? For en arbeidsleir er mer enn arbeid; en mulighet til å knytte nye bånd og oppleve et land på en annerledes måte. Rundt midnatt avsluttes dagen med et måneskinnsbad.
2001 frivillighetsåret
Blant leirdeltakerne er det også to langtidsfrivillige, Alina og Aigors, begge fra Litauen, som tjenestegjør for henholdsvis tre måneder og et år. De besøker flere arbeidsleirer i Hellas, er noen dager i hver leir og holder foredrag. Alina kommer som ”ecomessenger” og forteller om hvordan man kan leve økologisk både i leiren og ellers. Aigors er representant for en stor frivillighetskampanje.
År 2001 har av FN blitt erklært det internasjonale frivillighetsåret. I den forbindelse foregår en samlingskampanje organisert av flere internasjonale organisasjoner (”Coordinating Comitee for International Voluntary Service” (CCIVS), ”Association of Voluntary Service Organisations (AVSO), Alliance of European Voluntary Service Organisations (Alliance), International Christian Youth Exchange (ICYE), Service Civil International (SCI) og ”Youth Action for Peace (YAP)).
Som ledd i kampanjen arrangeres en ”action week” og Aigor er en av representantene som drar rundt for å engasjere leirdeltakere til å diskutere og reflektere kritisk rundt frivillig arbeid. F.eks. over hvordan frivillig tjeneste kan balansere personlig utbytte for den frivillige med tjenesteaspektet for samfunnet. Eller hvordan man best kan spre informasjon om frivillig arbeid. Svært mange er ikke klar over de mulighetene som finnes. Men selv om man er både informert og motivert kan det finnes hindringer. Er frivillighetsverdenen så åpen som den tilsynelatende virker og hva kan gjøres med hindringer (alder, økonomi, språkproblemer, handikap osv)? Et av hovedtemaene er om man kan få til en juridisk status for frivillige. Mange som ønsker å gjøre frivillig tjeneste får ikke visum ettersom de verken har arbeidskontrakt eller er støttet av et studieprogram, og en ”volunteer” juridisk ikke eksisterer. Det vet ikke ”pikpabarna” der de danser lykkelige med sine nye venner, til takten av greske toner som strømmer ut over lekeplassen.
Good bye, good bye!
Det er mandagmorgen sola har allerede vært oppe i fire timer og barnestemmer surrer mellom husene. Leiren er ferdig og de frivillige skal dra. Inne ligger mange ennå i sengene sine, ingen venter forventningsfullt med badehåndklær. Det blir ikke flere badeturer, ingen byturer, ingen basketkamper eller lekeplass-fester. Et siste blikk, en siste klem. ”Goodbye, goodbye”, sier Dimitris fra rullestolen. Han kjenner alle på stemmene, men tårene kan ikke de halvblinde øynene se.
Løvet ligger gyllenbrunt og tørt i alleen som fører ut fra Pikpa, ennå er det tredve grader, men for barna er sommeren definitivt over.
- Mari